Morten Andersen

- Er du redd for å være banal?
Morten Andersen vrir seg beklemt i stolen. Spørsmålet henger i den hete lufta som trykker både inne og ute. I noen sekunder blir det dørgende stille i stua hans.
- Det blir så veldig fort så skrekkelig banalt ... å snakke om disse tingene ... jeg veit ikke. Mannen som i fotobokform har fortalt historien om Oslos rockescene, vil ikke uten videre begi seg ut på å snakke om det selvbiografiske i bildene sine. – I bunnen ligger det selvsagt en personlig historie, men den er jo personlig, og ikke noe jeg har behov for å ....eksponere. Det er ikke dén som er hovedfokus i det jeg driver med.

Han trommer lett med fingrene på stollenet og myser mot vinduene hvor sola står på inn i stua. Rommet er fullt av bøker, bøker, bøker og musikk. I rommet ved siden av står alt det utstyret en fotograf i tiden trenger for å få sine ting gjort. I en ubehandlet ivarhylle ligger stabler av fotokartonger. De er merket med store sorte blokkbokstaver. ”OSLO F”. ”LEIRA” ”FAST CITY”. Titlene på prosjektene og bøkene hans de siste årene.

Fotografi ga innpass
Morten Andersen begynte å fotografere som 14åring. Et Canon AV1 ble hans for konfirmasjonspengene. Siden har det vært foto, og lenge: rockefoto. – Foto kan føre deg inn i miljøer, ta deg til steder og opprette kontakt mellom verden og deg.
Jeg spilte ikke selv da jeg var ungdom, og det å fotografere ble en måte å få innpass i miljøet på. Jeg begynte å levere bilder til små musikkmagasiner. Ofte for ung til å komme inn på spillestedene, så jeg sneik meg inn.

Han husker godt følelsen når han og kompisene som 15åringer tok turen fra Jessheim til Oslo for å kjøpe musikk og gå på konserter. - Det var stort. Det har bare brent seg inn i hukommelsen. Siden den gang har han aldri gjort noe annet, - livet er fotografi og fotografi er livet for Morten Andersen.

Fra modellfly til fotografi
-Har du alltid visst at det var fotografi som var din greie? Morten letter på ungdomstidas slør. - Jeg hadde valgfag i 8 klasse , og det stod mellom halve året foto og halve året maskinskrivning, eller et helt år med modellflybygging. Maskinskriving hørtes bare helt utrolig døvt ut – hva skulle jeg med det? Foto skjønte jeg heller ikke så mye av, da. Da var det liksom bare modellflybygginga igjen.

- Men det var jo så klart helt feil valg. Jeg glemmer bare aldri det øyeblikket da jeg sitter og limer en liten dings på det derre modellflyet jeg holdt på med, og får øye på de andre fra foto valgfag ute i skolegården. De løp rundt ute i skolegården med kamera og det så kjempegøy ut i forhold til den døve modellflybygginga mi. Seinere på dagen kom de ut fra mørkerommet med ferdige kopier. Det var helt magisk å se. De hadde laga ekte bilder, liksom. Da skjønte jeg at modellflybygging ikke lå for meg. Jeg satt og fikla med mitt fly et helt år, og på første turen gikk det i bakken med et knas og var ødelagt. Helt meningsløst prosjekt. Morten ler. Det er umulig å ikke le med. Anekdoten om da Morten Andersen så lyset i modellflytåka, avdekker nemlig et annet fortellertalent, - verbale. Kanskje kan vi takke modellflybransjen for Mortens fortsettelse inn i fotografiets verden, og ikke til standupscenen?

Ikke bara raka vägen
På gymnaset begynte Morten å frilanse, før han gikk fotolinja på Strømmen. I dag er han en anerkjent fotograf med utstillinger i Amsterdam, Hamburg og Athen. For å nevne noen navn. Ikke småtterier. Men det har ikke vært raka vägen for Morten. – Jeg jobba som mørkeromsassistent i VG i 11 år. Samtidig forsøkte jeg å få sommerjobb i avisene i 10-12 år uten å få napp. Først i 2000 skjedde dét. Og jeg søkte stipender i 14 år før jeg fikk mitt første. Så jeg kan vel ikke akkurat si at det har vært bare lett, og noe skal man jo leve av. Samtidig har jeg aldri gjort noe annet.

Som tenåring satt Morten på biblioteket og leste Fotografi og svenske fotobladerDet var der han først stiftet bekjentskap med verdensfotografer som Christer Strömholm og Anders Petersen. I vernepliktstida på Materiell Skvadron i Bodø ble det god tid til å lese mer. Time/Life bøkene om fotografi introduserte han for giganter som Henry Cartier Bresson og Robert Frank. Morten nevner andre størrelser i fotografiets verden som har inspirert han. Brassaï. Garry Winogrand, og ikke minst japanske fotografer som Daido Moriyama og Shomei Tomatsu

Mortens første bok
I 1990 reiser han til ICP i New York for et års studier, hvor han blant annet får Nan Goldin som lærer, en person han beskriver med stor respekt som åpen, generøs og tillitsvekkende. Og det er dette året Morten lager sin første bok. – Jeg fikk i eksamensoppgave å lage bok. Morten forsvinner inn i rommet ved siden av og leter litt før han er tilbake og viser meg resultatet. – Min greie var å ta bilder. Å gjøre et utvalg, redigere og sette sammen, tenke på sammenhenger, tok bilder, det var derimot håpløst. Jeg sleit veldig med det. Det var vel derfor jeg fikk i oppgave å lage bok.

Bok et demokratisk medium
Og siden har det vært bøker for Morten. Hans første bok kom i 1999. Den siste i fjor. – Bok er et demokratisk medium. Fotobøker snakker til alle på alle språk. Jeg kan nå alle. Det fascinerer meg. Og nå liker jeg det å sette sammen bilder, redigere, finne balansen. Sammenhengene. Jeg søker alltid å finne og skape en mening, tenker rød tråd. Det er på en måte å både utvikle og innvikle, kan du si. Så er det omtrent like dyrt som å lage en utstiling, og fordelen med en bok er jo at den varer, og kan nå ut til så mange flere. Å lage bok er en tung og krevende prosess, men når det løsner er det gøy.

Sterk visjon
Prosessen rundt det å jobbe med et prosjekt, skulle lage en bok er ikke bare enkelt. Heller ikke for en garvet profesjonell som Morten. – Det kan noen ganger fortone seg som uoverkommelig for meg. Det hender jeg syns det går skikkelig dårlig, at jeg ikke får til noe som helst. Da tenker jeg – hvorfor holder jeg på? Men så bruker det liksom å bli noe tross motstanden. Og det er jo en sterk visjon jeg har, dette å få til noe, gjøre og skape selv, mitt produkt fullt og helt.

Flaskehals
Distribusjonen av bøkene er den største flaskehalsen. – Jeg kontakter de jeg tror kan være interessert i å selge boka mi. Tronsmo, ARK på Egertorvet i Oslo, Tanum, Norli muséene, Torpedo. Det gjelder å ikke gi seg, men stå på og stå for det produktet du har laga. Man blir ikke rik av å lage fotobøker i Norge, og Rockeboka mi er den eneste som har solgt utafor Oslo. Den har til gjengjeld solgt fra sør til nord og det er artig. Det er ellers i fotobokbutikker i utlandet 90% av boksalget mitt foregår, litt i butikkene her hjemme også, men ikke veldig mye.

Rød tråd, kraft og sammenheng
- Musikk er abstrakt. Bildene dine er veldig konkrete, med en ekspressiv kraft. Hvordan jobber du med det? Morten tenker litt. – Jeg har jobba mye med akkurat dét. I rockebildene mine er det musikken jeg har fotografert, ikke menneskene. Når man lager en slik bok og skal sette sammen bilder i etterkant, har man flere valg. Du kan lage et dokument basert på historisk, kronologisk fakta, men det konseptet var ikke interessant for meg. Jeg ville ha en rød tråd, en kraft, en sammenheng. Jeg tenkte som en film, et handlingsløp i en fortelling hvor bildene skulle stå til hverandre. Det er mange serier og parbilder. Jeg har tenkt veldig på at det skal være bevegelse, som en koreografi, du skal lese uten å stoppe opp.

Lidenskap og trøkk
Morten blar i boka og viser meg. Mens han forteller om bildene og prosessen side for sine, gestikulerer han ivrig og lager kraftige lydillustrasjoner et radioteater verdig. Pang! Dudududu! Tofftofftoff! Plutselig ser jeg temperamentet og lidenskapen i kunstfotografen fra Jessheim som tilsynelatende er en litt beskjeden, ikke altfor pr-kåt mann. Oppmerksomt lyttende i dialogen og veier sine ord før han snakker. Likefullt med egen evne til å fortelle med innlevelse og trøkk når han først har noe på hjertet.

Ut i naturen
Nå er han ferdig med å fotografere rock. - Mitt neste prosjekt er en fortsettelse på LEIRA. Det prosjektet tar meg ut i naturen og landskapet igjen. Jeg jobber mindre og mindre med mennesker nå, det blir liksom vanskeligere og vanskeligere å nærme meg dem. Jeg veit ikke helt hvorfor.

Det som driver
Så var det dét med banalitetene. Få steder er de så eksplisitt uttrykte som i rocken, både i musikken og i tekstene. Sex, drugs and rock´n roll. Livet, lengsler, havet, himmel og helvete. Alt det vi drømmer om, alt det vi frykter og alt det vi begjærer. Alt dette har han samlet i en bok som langt fra er banal, tvert i mot: Resultatet er en kraftfull, sterk, tøff, rå, overraskende og morsom, øm reise i Oslos rockesceners æra. Likevel er fotografen bak forsiktig med ordvalget om sine egne beveggrunner.

Det sitter langt inne, men til sist etter en lang tenkepause kommer det: - Vel, om jeg skulle si noe om hva som driver meg og får meg til å holde på, så må jeg vel si at det handler om ensomhet. Ikke nødvendigvis bare om min egen....men om tilstanden, fenomenet. Om menneskers ensomhet. Og min egen.

Noen av butikkene som selger bøkene til Morten Andersen kan du sjekke her:
www.schaden.com
www.photoeye.com
www.dashwoodbooks.com


_______________